Krig og sånn

Nå er Hilde i det tankefulle hjørnet, her hun ligger trygt og godt i sin gode seng. Mange tanker kommer og går. Hva er det egentlig jeg tenker på? I det siste har jeg sett en del krigsfilmer, ikke vet jeg hvorfor, men det har bare hendt. Og nå hører jeg på en sang om heter "hero of war" av Rise Against, og det var da alt skjedde, at hjernen knakte, og satte igang noen tanker rundt det tema. Krig og reddsel. Jeg har ofte tenkt på hvordan det hadde vært om jeg måtte ha vært en soldat. Jeg hadde vært så redd for å dø, at jeg hadde bare gjemt meg innerst i en krok og sittet der til krigen var over. Kunne ikke alle gjort sånn? Da hadde det jo vært slutt på krigen med en gang. Men dessverre er det ikke sånn. 

Som jeg så på filmen, eller serien da, at folk setter sitt liv for landet, og for frihet. De ofrer altså livet sitt! Jeg tenker, er livet mye verdt da? De bærer jo flagget på brystet til de ligger i gravene. Kanskje det er noe de brenner for? Helteinnsats? Jeg vet hvertfall ikke hva jeg hadde gjort. Noe som de tok opp på filmen var at det var noen soldater som hadde tatt en tysker til fange, og det var en som nektet de andre å skyte han. For denne soldaten mente at han er som alle andre. Han er et menneske med  behov, og verdi som alle andre. Og det var egentlig en ganske sterk scene. Det er mye å tenke over når man ser en krigsfilm. Det er jo ikke bare blod og dreping. Det er  mye følelser og sterke opplevelser som man burde også tenke på. Det skjer jo faktisk den dag i dag, i dette minutt, i dette sekund. Det skjer hele tida! 

Jeg tenker jo også på denne rare tanken her. At folk som drar til Afgahnistan, at de må skrive et testamente før de drar. Det må også være ganske rart å skrive i en så ung alder.

Jaja, det er mye mer jeg kan ta opp, men jeg begynner å bli trøtt... Så, ja.

Jeg vil avslutte det hele med et dikt jeg skrev på ungdomsskolen. Det har kanskje ikke noe med krig å gjøre direkte, men den handler om menneskeverd.

Finnes det en bedre verden der ute?

Bladene danset med vinden, sandkorn på bakken dannet mønster. Små, små regndråper traff den bevisstløse kroppen på bakken. Et syn kom, og et jordet med et stort gyllent epletre med de røde, søteste eplene sto der og lyste opp klart. Og ved dette treet var det en liten dam, det var helt krystallklart og solen fikk det til å glanse så utmerket.

Ingen biler, ingen støy, bare fred og kjærlighet å se. 
Små barn lekte og hadde det gøy, ingen krangling og ingen gjorde forskjell på hvordan de så ut.

Både hvite og mørke mennesker, snakket og lo, og ingen gjorde forskjell på hverandre, på grunn av hudfargen, for det spilte ingen rolle, for mennesker var de, og de hadde like full rett til å leve som alle andre. Hva er det egentlig som feiler oss mennesker? Hva er hensikten med å drepe og skade andre folk, hva er meningen med denne misshandlinga? Og hvorfor bedømme andre etter hudfarge? Hva har det med saken å gjøre om det er et godt menneske eller ikke?

Lyset der eplene hang i epletrærne viste et håp til verden, et håp for at verden en gang ville ende som en likegyldig planet. Mange ganger tenkte jeg på hvordan det heller hadde vært å leve på månen, hvis det gikk ann. Kanskje det var et bedre sted å være enn denne planeten som jeg levde på. Et lys kom over hele verden og det ble skygge på epletrærne som en gang hadde vist et håp til noen. Hvem var det håpet til? Og nå som lyset hadde kommet over hele jorden i stedet for epletreet kunne vel det bety at det ville komme et håp til oss mennesker?