Må vel si meg fornøyd med mine 30 meter...

Jessda, jeg glemte å skrive mer om Hardangervidda jeg visst. Men det skjedde en del før og etter turen, så det ble rett og slett ikke tid til skriving. Men ja, kitekurs var gasnke artig, selv om det var vanskelig. Hele første dagen øvde vi med en "øve"kite, som ikke er så stor. Det gikk forsåvidt greit, helt til vi fikk prøve den store. Trådene er 25 meter lange, og kiten er ganske stor. Man har også nøytral sone, der kiten ikke har så mye kraft, og kraftig sone, som er er selve kraften som driver deg bortover da.

Andre dagen prøvde vi kiten uten ski, og skal si det er vanskelig. Plutselig var vi blitt dratt 10 meter bortover snøen, for kiten kom i kraftsona. Hahah! Det var veldig komisk å se på. Så var det det å prøve med ski på. Jeg må vel si meg fornøyd med mine 30 m Haha! Det ække akkurat no rocketscience!

Ellers er det bare to ord som gjenstår: Nydelig natur!

Ane og den usynlige kiten ... :P

Ane!:)

Matpause.

Ane ble ganske sliten av å gå langt på vidda

Jeg og Ane poser litt!

On the road again....

Ja, da var vi på vei til Hardangervidda! Og etter 7 timer kom vi omsider fram etter en veldig trang og lang biltur. Man kan jo tenke på hvor digg det er å sitte 5 stk i en bil, full av bagasje og alt. Men det gikk jo bra, og vi har blant annet sunget sanger, og det ble en del leker. I morgen skal vi på kiting, og det kan bli utrolig spennende, selv om det høres ganske skummelt ut også. Jeg vet ikke hvor mye andrenalin som kommer til å pumpe inni meg i morra, men det får vi finne ut. Ut på tur, aldri sur!

ATV

Litt av en dag! Kjennes ut som jeg har blitt kjørt over med en bulldoser. Hahaha. Nei, i dag har klassen min, Sport extreme vært på ATV-kjøring. Vi trodde først vi alle skulle få hver vår lille 4-hjuling å kjøre på, men det viste seg at vi fikk en 6-hjuling med henger på. Like greit egentlig! Og han mannen som leide ut, fortalte om at det hadde vært masse dødsulykker med sånne doninger, så vi måtte være forsiktig. Thank God. Og vi begynner å kjøre og sladde rundt på gårdsplassen, og videre oppi skauen. Man kan vel si det var litt av et kick også, man kunne jo bare se trærne suse forbi ryggene våre der vi satt på hengern bak. Og litt sladding ble det også, helt til det gikk litt galt. PLutselig så villle 6-hjuling velte, og jeg og Ane velter sammen med den. Jeg først, og så Ane oppå meg. Derfor kjenner jeg meg litt mørbanka nå. Men ellers har jeg hatt det kjempe gøy i dag, selv om det kjennes på kroppen! Og en liten videosnutt fra dagen

Krig og sånn

Nå er Hilde i det tankefulle hjørnet, her hun ligger trygt og godt i sin gode seng. Mange tanker kommer og går. Hva er det egentlig jeg tenker på? I det siste har jeg sett en del krigsfilmer, ikke vet jeg hvorfor, men det har bare hendt. Og nå hører jeg på en sang om heter "hero of war" av Rise Against, og det var da alt skjedde, at hjernen knakte, og satte igang noen tanker rundt det tema. Krig og reddsel. Jeg har ofte tenkt på hvordan det hadde vært om jeg måtte ha vært en soldat. Jeg hadde vært så redd for å dø, at jeg hadde bare gjemt meg innerst i en krok og sittet der til krigen var over. Kunne ikke alle gjort sånn? Da hadde det jo vært slutt på krigen med en gang. Men dessverre er det ikke sånn. 

Som jeg så på filmen, eller serien da, at folk setter sitt liv for landet, og for frihet. De ofrer altså livet sitt! Jeg tenker, er livet mye verdt da? De bærer jo flagget på brystet til de ligger i gravene. Kanskje det er noe de brenner for? Helteinnsats? Jeg vet hvertfall ikke hva jeg hadde gjort. Noe som de tok opp på filmen var at det var noen soldater som hadde tatt en tysker til fange, og det var en som nektet de andre å skyte han. For denne soldaten mente at han er som alle andre. Han er et menneske med  behov, og verdi som alle andre. Og det var egentlig en ganske sterk scene. Det er mye å tenke over når man ser en krigsfilm. Det er jo ikke bare blod og dreping. Det er  mye følelser og sterke opplevelser som man burde også tenke på. Det skjer jo faktisk den dag i dag, i dette minutt, i dette sekund. Det skjer hele tida! 

Jeg tenker jo også på denne rare tanken her. At folk som drar til Afgahnistan, at de må skrive et testamente før de drar. Det må også være ganske rart å skrive i en så ung alder.

Jaja, det er mye mer jeg kan ta opp, men jeg begynner å bli trøtt... Så, ja.

Jeg vil avslutte det hele med et dikt jeg skrev på ungdomsskolen. Det har kanskje ikke noe med krig å gjøre direkte, men den handler om menneskeverd.

Finnes det en bedre verden der ute?

Bladene danset med vinden, sandkorn på bakken dannet mønster. Små, små regndråper traff den bevisstløse kroppen på bakken. Et syn kom, og et jordet med et stort gyllent epletre med de røde, søteste eplene sto der og lyste opp klart. Og ved dette treet var det en liten dam, det var helt krystallklart og solen fikk det til å glanse så utmerket.

Ingen biler, ingen støy, bare fred og kjærlighet å se. 
Små barn lekte og hadde det gøy, ingen krangling og ingen gjorde forskjell på hvordan de så ut.

Både hvite og mørke mennesker, snakket og lo, og ingen gjorde forskjell på hverandre, på grunn av hudfargen, for det spilte ingen rolle, for mennesker var de, og de hadde like full rett til å leve som alle andre. Hva er det egentlig som feiler oss mennesker? Hva er hensikten med å drepe og skade andre folk, hva er meningen med denne misshandlinga? Og hvorfor bedømme andre etter hudfarge? Hva har det med saken å gjøre om det er et godt menneske eller ikke?

Lyset der eplene hang i epletrærne viste et håp til verden, et håp for at verden en gang ville ende som en likegyldig planet. Mange ganger tenkte jeg på hvordan det heller hadde vært å leve på månen, hvis det gikk ann. Kanskje det var et bedre sted å være enn denne planeten som jeg levde på. Et lys kom over hele verden og det ble skygge på epletrærne som en gang hadde vist et håp til noen. Hvem var det håpet til? Og nå som lyset hadde kommet over hele jorden i stedet for epletreet kunne vel det bety at det ville komme et håp til oss mennesker?